Boléro, orkesterverk i en sats komponert av Maurice Ravel og kjent for å begynne mykt og slutte, i henhold til komponistens instruksjoner, så høyt som mulig. På oppdrag av den russiske danseren Ida Rubinstein ble Boléro først fremført på Paris Opéra 22. november 1928 med en dansekoreografi av Bronislava Nijinska. Verket har blitt omtalt i mange filmer siden opprettelsen, men det var en integrert del av handlingen i Blake Edwards film 10 (1979), med Dudley Moore og Bo Derek i hovedrollen.

Til å begynne med ba Rubinstein Ravel om å lage for henne et verk med spansk karakter, noe som tyder på at han – en dyktig orkestrator som seks år tidligere hadde omarbeidet den russiske komponisten Modest Mussorgsky’s Pictures at an Exhibition – kan tilpasse for orkester noen pianostykker av spanjolen Isaac Albéniz. Men etter litt overveielse skrev Ravel i stedet sin egen originale komposisjon, et stykke han kalte Boléro – selv om noen observerte at rytmene lignet mer på fandango og seguidilla enn bolero. Rubinstein tok ved sin debut solo-rollen som en lun kafédanser som lokket sitt maskuline publikum, hvis voksende spenning gjenspeiles i verkets signaturcrescendo.

Boléro er et sett med 18 varianter på et originalt todelt tema – eller kanskje, rettere sagt, 18 orkestrasjoner av det temaet, for selve temaet ikke endring, selv om instrumentene gjør det. Etter en åpningsrytme på skarptrommelen (en rytme som fortsetter uforminsket gjennom hele arbeidet), fortsetter stykket som følger:

• (1) solo fløyte (i instrumentets lave rekkevidde)
• (2) soloklarinett (også lavt i området)
• (3) solo fagott (høyt i sitt utvalg )
• (4) solo E-flat klarinett (mindre og høyere tonehøyde enn standard B-flat klarinett)
• (5) solo oboe d’amore (mellom oboen og det engelske hornet i tonehøyde og tone)
• (6) dempet trompet og fløyte (fløyten svever som overtoner parallelt til trompetlinjen)
• (7) solo tenorsaksofon (en uvanlig inkludering i et orkester, men Ravel likte jazz)
• (8) solo sopransaksofon (en liten, rett, høyt saksofon)
• (9) Fransk horn og celesta (de klokkelignende tonene i sistnevnte parallell til hornlinjen)
• (10) kvartett sammensatt av klarinett og tre dobbeltrør (en kombinasjon organisk i klang)
• (11) solo trombone (fylt med sanselig glidende passasjer)
• (12) høye treblåsere (blir mer strenge i tonen)

Med variasjon 13 kommer strengene til slutt ut av bakgrunnsrollen for å ta ledelsen for de gjenværende variasjonene. Crescendo fortsetter å bygge; trommeslag fortsetter og blir stadig mer fremtredende. Inden kort tid legges det til trompetaksenter, noe som bidrar til intensiteten til, i de siste øyeblikkene, blir hele orkesteret kastet inn i miksen – tromboner, cymbaler og alt – som bringer stykket til en eksultant, hvis brå, avslutning.