De fleste kan alle rulle tungen i et rør. Men har du noen gang prøvd kløverbladet? Det er vanskelig. Superhardt faktisk. Når du først prøver det, flyr du rundt og kan ikke engang komme i nærheten.

Tilbake da jeg gikk i femte klasse og igjen da jeg gikk på høyskolebiologi, informerte lærerne mine at tungetrolling som så mange andre talenter, er genetisk. De sa at rundt 80 prosent av menneskene har genet til å rulle tunga i rørform. En langt mindre andel – noen genetisk utvalgte få – kunne brette tunga i det sjeldne kløverbladet.

Men en morsom ting skjedde forleden. Jeg kjørte datteren min Katie til skolen, og hun stakk tunga på meg og sa: «Se! Jeg klarer det!»

Jeg ser over, og helt sikkert har hun brettet tungen til et kløverblad form. Det er ganske freaky, men ganske kult også.

Jeg sier ikke at familien vår er rar eller noe, men Katie er offisielt det tredje Coyle-barnet som kan utføre denne bragden. Også jeg ‘ Jeg sa at flere av vennene deres også kan gjøre det. Så hva skjer med alle disse kløverbladekspertene? Det må være genene, ikke sant?

Å tenke på dette fikk meg til å tenke på da jeg gikk i 8. klasse. En dag ankom et nytt barn på skolen. Han het Bob Audette, og han hadde nettopp flyttet til Anchorage fra det fjerne New York. For oss hadde han kanskje flyttet fra månen. Bob Audette var annerledes enn noen av noen av oss barna noensinne hadde møtt. Bob Audette hadde på seg kulere klær enn vi gjorde. Bob Audette snakket i en tykk aksent som hørtes ut som Vinnie Barbarino på «Welcome Back Kotter.» Bob Audette kalte vannfontenen «bobleren.» Kulest av alt, Bob Audette bar en basketball overalt hvor han gikk, og noen ganger snudde han ballen i luften og snurret den på fingeren med høyeste Vinnie Barbarino-uformellhet, ballen dreide der mens han pratet opp jentene i gangen. var magisk.

Dette hadde en merkelig effekt på meg. Etter å ha sett Bob Audette i noen dager, fant jeg meg selv å ta en basketball og prøvde å snurre den på fingeren. Jeg spilte ikke basketball – dette dyktighet var helt ubrukelig – men uansett grunn ble jeg besatt og brukte timer i kjelleren min på å snurre denne ballen. Selvfølgelig var jeg forferdelig på det i lang tid. Men så var jeg plutselig ikke forferdelig. faktisk kunne jeg gjøre det like bra som Bob Audette. (På alle andre fronter forble jeg mye nærmere Horshack enn Vinnie Barbarino, men hei, det var noe.)

Jeg spurte døtrene mine om kløverbladstriks, og de minnet meg om hvem som hadde startet hele greia: det hadde vært Mitchell Black, fra Brooklyn. Mitchell, 11, ha d besøkte oss i Alaska for noen år siden med foreldrene sine. Han var et bygutt, smart og morsom og personell, og han hadde vist oss trikset sitt. Jentene våre hadde stirret forbløffet. De begynte å prøve det, etterlignet ham og konkurrerte med hverandre. Neste ting du vet, en hel blomst av kløverblader har startet.

Gener er så overvurderte.

(Og kraften til Mitchell Black og Bob Audette er så undervurdert.)