Forvirrende tvetydighet:

For alt suset rundt ideen om ‘delt opprinnelse’, kan søken etter å finne felles røtter komme til kort. Bevis hentet fra genetikk, hjerneavbildning og atferdsforskning gir grunn til å stille spørsmål ved om autisme og ADHD er relatert under overflaten.

En genetisk studie i fjor fokuserte på personer med ‘sporadisk’ ADHD, som ikke har noen pårørende. med tilstanden. Teamet sekvenserte først kodingsgenomene til 11 barn og deres foreldre, og fant seks ikke-arvelige mutasjoner hos 4 av barna. De så på om de samme 11 barna, pluss 117 andre med sporadisk ADHD, hadde mutasjoner i kodingsregionene til 26 gener som tidligere var knyttet til autisme eller intellektuell funksjonshemning. En mutasjon i bare ett av disse genene dukket opp hos et barn med ADHD. Resultatet «utelukker ikke noe overlapping, men antyder at opprinnelsen i stor grad kan variere,» sier lederforsker Gail Jarvik, leder for avdeling for medisinsk genetikk ved University of Washington i Seattle.

Saken for delt årsakssammenheng er også vanskelig å spikre av anatomiske grunner. Imaging-studier tegner et disig bilde av om delte hjernefunksjoner bidrar til autisme og ADHD.

I 2016 gjennomgikk forskere 23 år med strukturelle hjerneavbildningsstudier hos mennesker med autisme, ADHD eller begge deler. Studiene undersøkte volumet av forskjellige hjerneregioner og vurderte integriteten til ledningene i forskjellige områder. «Basert på vår gjennomgang fant vi både delte og forskjellige hjerneendringer i og ADHD,» sier Andrew Michael fra Autism and Developmental Medicine Institute på Geisinger, basert i Pennsylvania.

For eksempel bemerket teamet at generelt har personer med en eller begge tilstander mindre robuste ledninger i corpus callosum, som slutter seg til hjernens t wo hemisfærer, og i lillehjernen, som er involvert i motorisk kontroll og kognisjon. Begge strukturer har også en tendens til å være mindre enn vanlig hos personer med disse forholdene. Samtidig har personer med autisme, men ikke de med ADHD, en tendens til å ha en stor amygdala, som spiller en rolle i angst, frykt og sosial atferd. Og det totale hjernevolumet er sannsynligvis også større hos mennesker med autisme og mindre hos de med ADHD, sammenlignet med kontroller.

Buitelaar og hans kolleger har også gjennomgått hjernedimensjonsstudier av personer med autisme eller ADHD. De så også en blanding av funn som de erkjenner er vanskelig å tolke. I tråd med hypotesen om ‘en-tilstand’ konkluderte de imidlertid med at hjernemodning i begge forhold foregår annerledes eller er forsinket sammenlignet med typiske individer. De antar at forskjellige mønstre av tynning i visse hjerneregioner kan hjelpe dem med å skille undertyper av deres foreslåtte autisme-ADHD-spektrum.

Imaging data til side, enda en feillinje går gjennom ideen om delt opprinnelse: Atferd som ser like ut hos personer med autisme eller ADHD kan ikke være relatert, ifølge en gjennomgang fra 2016 av de tidlige egenskapene til barn med autisme eller ADHD. For eksempel kan klinikere og foreldre vurdere små barn med en av tilstandene som å ha ”negativ innvirkning.” Men denne overflatetilstanden ser ofte ut til å stamme i stor grad fra nød, sjenanse, frykt eller tristhet hos barn med autisme, og fra sinne hos de med ADHD. Likeledes ses DSM-5-uoppmerksomhetskriteriet for ADHD – som ikke ser ut til å «lytte når man snakkes direkte med det» – ofte også hos barn med autisme, men hos dem kan det hovedsakelig stamme fra vanskeligheter med å behandle og ivareta sosiale signaler. .

Når de prøver å finne ut om autisme og ADHD har felles røtter, må forskere se på motivasjonene som fremmer et barns handlinger og reaksjoner, sier Janne Visser, en barnepsykiater i Nederland som jobbet med studien. Å studere barn fra spedbarnsalderen til ungdomsårene, sier hun, vil bidra til å avklare hvordan funksjonene i forholdene utfolder seg og påvirker barnas utvikling over tid: Den ene tilstanden kan føre til den andre, eller begge kan stamme fra et felles sett med risikofaktorer, eller stiene kan til og med konvergere i løpet av utviklingen. «Når du ser på de første leveårene,» sier hun, «kan du forvente å komme nærmere opprinnelsen.»

En annen tilnærming forskere er bruker for å utforske forholdet b mellom autisme og ADHD fokuserer på egenskaper, eller ‘dimensjoner’, snarere enn å prøve å koble genetiske eller hjernefunksjoner med diagnoser. Ser på overordnede diagnoser, sier noen eksperter, produserer for mye støy, gitt at personer med samme diagnose kan variere sterkt i blanding og alvorlighetsgrad av egenskapene de viser. «I virkeligheten er atferd veldig dimensjonal,» sier Dawson, «og symptomene kan gå fra veldig milde til alvorlige, og du kan ha få symptomer eller mange.»