Første gang jeg så Francisco de Goyas mesterverk «The Third of May 1808», ble jeg imponert over hvor kortfattet det skildret kaoset med menneskelig dynamikk i krigssammenheng. Goyas sammensetning av visuelle elementer klarte å fremheve både de menneskelige og umenneskelige egenskapene til subjektene sine. Selv om jeg ikke har noen personlig tilknytning til hendelsen som er avbildet her (halvøyskrig), lyktes Goya i å formidle gravitasene bak dette bildet som det fremdeles trollbinder meg den dag i dag. Dette er merket med en god formidler, og som journalist tror jeg det er mye å lære av det.

For å gi litt sammenheng, datoen med tittelen – 3. mai 1808 – så ettervirkningen av Spansk opprør mot den franske okkupasjonen av Spania. Napoleon hadde invadert Spania, avsatt kongen deres og erstattet ham med sin bror, Joseph Bonaparte. Spanjolene tok initiativ til et kupp, bare for å bli overmannet av det franske militæret.

«Den tredje mai 1808» skildrer et langt spor av spanske opprørere som står i kø for å bli henrettet av franske tropper. Seerens øye blir umiddelbart tiltrukket av opprørsfiguren iført hvitt, armene løftet mens hans harvete uttrykk vender mot de franske soldatene som er klare til å skyte ham ned.

Da jeg utvikler et journalistisk blikk for bilder, kunne jeg ikke unngå å forestille meg hvordan «Tredje mai» kunne fungert som et fotografi. Goya kunne ha brukt år på å mullle over sin kunstneriske retning, men bildet han produserte kunne troverdig vært en scene fanget i øyeblikket. Jo mer jeg tenker på dens innflytelse i kunsthistorien – særlig hvordan den innoverte realistiske skildringer av krig – jo mer er jeg overbevist om at Goyas kunstneriske retning er i tråd med fagdisipliner som journalister utøver i dag.

«Tredje av mai ”regnes av mange for å være det første moderne maleriet. Ikke bare skilte Goyas kaotiske penselstrøk seg fra samtidens glatte blandinger, men selve bildet er en avvik fra standard kunstneriske skildringer av krig. Det tok et realistisk perspektiv som var mest ukjent av seere fra den tiden.

Seeren kunne lett fortelle at historien i dette maleriet ikke ender bra. Meldingen er stort sett håpløs, noe som spesielt var representert av den sentrale figuren i mannen i hvitt. En vanlig tolkning i s hvordan armene hans er plassert i luften for å kanalisere Jesus Kristus på korset. Her formidler Goya at til tross for den menneskelige åndens utholdenhet, kan handlinger av heltemot og ofre ende opp i nytteløshet under de større ordningene for krig.

Dette var ikke et populært sentiment i sin tid. Kunstscenen var fokusert på å sette historiske figurer på piedestaler, der krigsskildringer ble fiksert på heroiske triumfer og hadde minimal blodsutgytelse. På den annen side konvergerte Goya kunstnerisk perspektiv med livets stygge virkeligheter, og hjalp til med å revolusjonere banen til kunsthistorien for å komme etter ham.

Før oppfinnelsen av fotografier skapte folk kunst for å dokumentere bilder av levebrødene deres. Malerier, skulpturer, freskomalerier og arkitektur hjalp oss med å visualisere tidligere epoker som går tilbake til forhistorisk tid. Maleriene til Jacques-Louis David er for eksempel ansvarlige for hvordan folk flest så for seg den franske revolusjonen og napoleonstiden. Fotojournalistikk kunne ikke ha eksistert i løpet av disse epoker, så folk stolte på verkene til Goya, David og deres jevnaldrende for å fange øyeblikket.

Problemet med kunst er imidlertid at det har en tendens til å ha en skjevhet for det kunstneren anser som vakkert. Historikere, på samme måte som journalister, så i stedet på skrifter, gjenstander og arkeologiske bevis for å søke objektive beskrivelser av disse tidsaldrene.

Likevel tillater kunstverk oss å danne dypere følelsesmessige bånd med menneskene som faktisk bodde i disse tidsperioder. Deres kunst fungerer som vinduer for deres sjeler, kan vi si. Som en kunsthistorie-nerd selv liker jeg å engasjere historiske tilbakeblikk ved å gifte meg med tidenes kunstneri. Goya hadde tydeligvis en skjevhet i den spansk-franske striden, men hans perspektiv utvider absolutt dialogen. En godt avrundet historiker skal kunne komplementere faktakunnskap med de subjektive verkene til mennesker som opplevde disse hendelsene. Som en ambisiøs journalist tror jeg at dette også er banen jeg burde følge.

Francisco de Goya malte «Tredje mai 1808» i 1814, seks år etter at hendelsen fant sted. To år etter, Nicéphore Niépce ville oppfinne det første kjente kameraet i 1816.Fotografering ble deretter en vanlig praksis i 1839.

Så med produksjon av bilder som fikk en ny utvikling så snart etter at dette stykket var ferdig, gjorde det bare Goyas bidrag enda viktigere for kunstens utvikling. Moderne kunst så oppgangen til impresjonistene, som kanaliserte Goyas teknikk og komposisjon for å skape sjelfulle kunstverk som skiller seg fra fotografier. Likevel hjalp Goya fra et journalistisk synspunkt til å inspirere en humanistisk tilnærming til engasjerende øyeblikk i historien. Som journalister er vi nødt til å være vitne til ubehagelige scener, og i likhet med Goya er det viktig å nærme seg disse øyeblikkene på en sterk måte.

«Den tredje mai 1808» (1814) av Francisco de Goya vises på Museo del Prado i Madrid, Spania.