‘Fire and Ice’ er en av de mest kjente og mest antologiserte diktene av den amerikanske dikteren Robert Frost (1874-1963). Diktet har en symbolsk, til og med allegorisk kvalitet, som gir mer mening når det analyseres i sin litterære og historiske sammenheng. Frost skrev ‘Fire and Ice’ i 1920, og den ble publisert i Harper’s Magazine i desember samme år. Du kan lese ‘Ild og is’ her før du går videre til analysen av diktet nedenfor.

Elementene av ild og is som er nevnt i diktet, og som er forgrunnen i tittelen, er to av de fire aristoteliske eller klassiske elementer, sammen med jord og luft (selv om ‘is’ vanligvis bare blir beskrevet som vann, innkaller Frost – som selve etternavnet her kalles de isete forholdene i den ene halvdelen av diktet – disse klassiske elementene).

I sammendraget er ‘Fire and Ice’ et dikt med ni linjer der Frost forteller oss at han har hørt noen si at verden vil ende i ild, mens andre regner med at den vil ende på is. Med andre ord, verden vil enten brenne opp eller fryse opp. Frosts høyttaler hevder videre at hans eget syn er at ild er mer sannsynlig, spesielt i lys av hans opplevelser av begjær (som ofte er knyttet til ild og varme, for eksempel snakker vi om å ‘brenne av begjær’ for noen). Imidlertid kommer is et nært sekund for ham: han har også opplevd nok av den destruktive kraften til kaldt, isete hat til å se hvordan det også kan fortære verden og være tilstrekkelig til å ødelegge den.

Vi sa at ild og is kanskje er mer allegorisk enn symbolsk i Frosts dikt, for i stedet for å la disse dypt symbolske kreftene for ild og is være åpne for spekulasjoner og forskjellige tolkninger, fortsetter han med å lenke dem veldig spesifikt til to spesielle følelser: ønske om ild og hat for is. Vil mennesker med andre ord ødelegge verden ved å hate hverandre så mye at vi alle dreper hverandre? Eller vil lidenskapelig ønske faktisk ødelegge alt?

Med andre ord, hva begynner i ganske elementære, åpne ord (kanskje til og med å invitere oss til å tenke på global oppvarming, noe ukjent for Frost, når vi leser om at verden ender i ild), har et tydelig menneskelig aspekt, forankret i menneskelige følelser og atferd. Det som gjør ‘Ild og is’ til et så hjemsøkt og til og med bekymringsfullt dikt, er erkjennelsen av at begjær og lidenskap kan være mer dødelig og destruktivt enn bare hat: hat (‘is’) kan fortære oss alle gjennom krig (vi trenger bare å se på hvordan religiøse og politiske forskjeller kan få hele grupper av mennesker til å hate sine naboer), men lyst (‘ild’) kan vise seg å bli enda kraftigere fordi det kan gi iver, den irrasjonelle troen på noe, som vil gi næring til enda mer destruktiv oppførsel. / p>

Frost skrev ‘Ild og is’ i 1920. Dette er bare to år etter slutten av første verdenskrig, og en tid da revolusjon, apokalypse og sosialt og politisk kaos stod i manges tanker. Og spesielt på poetenes sinn. Et år tidligere hadde W. B. Yeats skrevet ‘The Second Coming’, med sin berømte erklæring, ‘Things fall apart; sentrum kan ikke holde ‘, og påstanden om at en’ gjenkomst ‘må være’ for hånden ‘, med noen sfinxlignende skapninger som sakte tar vei mot Betlehem for å bli født som en annen Kristus. Fem år etter at Frost skrev ‘Fire and Ice’, ville TS Eliot tilby sin egen versjon av apokalypse i ‘The Hollow Men’ (1925): ‘Dette er måten verden ender på’, sier han berømt, ‘Not with a bang men en klynking. » Ild og is ‘skal sees i den bredere litterære konteksten av disse’ apokalyptiske ‘diktene.

‘ Ild og is ‘var visstnok inspirasjonen til tittelen på George RR Martins A Song of Ice and Fire, og gir Game of Thrones en merkelig apokalyptisk betydning. Vil verden ende i ild eller is? Denne ideen om at en verden kommer til en slutt og en annen, potensielt blir født, er åpenbart også en viktig kontekst for Robert Frosts dikt: ideen om en gammel verdensorden som gir vei til en ny, var ‘i lufta’ da han skrev dikt.