I 1. Mosebok 2: 10-14 beskrives delingen av fire elver i Edens hage.

En elv rant ut av Eden for å vanne og der delte den seg og ble til fire elver. Navnet på den første er Pishon. Det er den som strømmet rundt hele landet Havila, der det er gull. Og gullet i dette landet er godt; bdellium og onyx stein er der. Navnet på den andre elven er Gihon. Det er den som strømmet rundt hele landet Cush. Og navnet på den tredje elven er Tigris, som renner øst for Assyria. Og den fjerde elven er Eufrat.

Det er en avtagende mengde detaljer for hver av de fire elvene, sannsynligvis fordi de er oppført i rekkefølge fra minst til mest kjent. Tigris-elven renner fra Sør-Tyrkia gjennom Irak til Persiabukta. Det er imponerende 1750 km langt. Eufrat måler 3000 km og var enda mer kjent i bibelsk tid. Den stammer fra Øst-Tyrkia og flyter gjennom Syria og Irak. I dag kan verken Pishon-elven eller Gihon-elven lokaliseres. Gitt at de begge er beskrevet i fortid i 1. Mosebok 2, «den som rant» (vers 11, 13) i stedet for nåtid, «som flyter» (vers 14), er det mulig at de allerede hadde sluttet å fungere da Moses skrev Genesis. Selv om vi ikke kan finne Pishon eller «landet Havilah» som det strømmet rundt, vet vi omtrent hvor Gihon befant seg. Det blir beskrevet som «den som strømmet rundt hele landet Cush.» Cush i bibelsk tid er knyttet til området ved Egyptens grense. Så Eden ble preget av to elver som renner gjennom Syria og Irak, en tredje som grenser til Egypt og en fjerde som vi ikke kan identifisere. Det setter Eden omtrent i den strekningen av landet som ble kjent som det lovede land, nasjonen Israel.

Høres fjernt? Jeg trodde det til Sailhamer påpekte 1. Mosebok 15:18. Der gir Gud løftet til Abraham om å gi ham «dette landet, fra Egyptens elv til den store elven, elven Eufrat.» Beskrev Gud bevisst grensene til det lovede land med språk som pekte folk tilbake på hans beskrivelse av Eden? I så fall var løftet til Abraham å gi en tilbakevending til Eden, på en måte. Faktisk tok Gud Abraham fra Babylon. , hjemmet til Babels tårn og den store byen med stolthet og opprør, og lovet å gi ham et hjem i Eden. Derfor pekte mye av bildene i tempelet (f.eks. en lysestake formet som et tre, engler, frukt) tilbake til Eden. Og det viser hvorfor løftet om «landet» var så viktig – det pekte på en tilbakevending til alt menneskeheten hadde mistet da den vendte ryggen til Gud. Det viser også hvorfor Israels eksil var en så forferdelig dom. Det var som om de ble forvist fra Eden igjen og sendt til Babylon.

Det lovte land peker imidlertid ikke bare tilbake til Edens hage. Til slutt peker det frem til den nye skapelsen vi har blitt lovet. Mange tenker på frelse for en troende som en evig åndelignende tilværelse i himmelen. I Åpenbaringen 22 er vi imidlertid lovet en ny himmel og en ny jord. Den nye jorden er et restaurert Eden, komplett med «elven til livets vann» (v. 1), «livets tre» (v. 2) og fruktbarhet utover mål (v. 2). Mange av oss besøker kanskje aldri det lovede land, men ved å tro på Jesus Kristus lever vi med et bestemt håp om at vi en dag vil bosette oss i det fornyede lovede land, Eden gjenopprettet, og livet vil aldri bli det samme. Vi har et stort håp og en stor Gud!

I ærefrykt for ham,

Paul