Den 19. oktober 1952 dro den franske legen og biologen Alain Bombard alene til sjøs i Las Palmas de Gran Canaria ombord på en oppblåsbar dyrekretsbåt, med en sekstant og knapt noen proviant. Med så få midler virket hans mål helt urimelig – å krysse Atlanterhavet. Men han lyktes – 65 dager senere, 23. desember, nådde han land i Barbados, etter å ha mistet 25 kilo, men levde, og uten å lide av alvorlige helsekonsekvenser; han ville dø i 2005 i den respektable 80-årsalderen.

Fem år tidligere, i 1947, hadde den norske eventyreren Thor Heyerdahl ledet Kon-Tiki-ekspedisjonen over Stillehavet for å bevise at gamle folk kan ha utvidet seg over hele hav med primitive ressurser. Men i motsetning til Heyerdahl var ikke Bombards interesse tørst etter eventyr, men bare tørst, i sin mest bokstavelige og biologiske forstand.

Reisen Kon-Tiki hadde bevist at gamle navigatører var i stand til å overleve i havet ved å hydrere seg med fiskjuice og drikke sjøvann blandet med ferskvann i forholdet 2: 3. Bombard hadde kjent om dødsfallet til flere forliste seilere mens han jobbet som lege i Boulogne-sur-Mer, men han var overbevist om at det ikke var dehydrering som drepte dem, men snarere fortvilelse. Dermed ble det foreslått å demonstrere at det var mulig å overleve et forlis bare med de tilgjengelige ressursene på åpent hav, inkludert saltvann.

Etter en intens studieperiode ved Monaco Oceanographic Institute og noen forberedende forløp i Middelhavet og Afrika, hadde Bombard akkurat nok tid til å tilbake til Paris for fødselen av sin første datter, før han møtte turen hvor han ville risikere sitt eget liv for å bevise sin teori.

Regimet designet av Bombard besto i å mate seg minimalt med plankton — rik på vitaminer. —Og rå fisk. Det mest kritiske behovet, hydrering, ville bli løst ved å presse væsken fra fisken og samle regnvann, supplert med små doser sjøvann som ikke oversteg en liter om dagen – en spiseskje med intervaller på 20 minutter, slik at spyttet kunne fortynne salt i munnen.

The Mad Doctor

Sistnevnte var det mest kontroversielle aspektet av eksperimentet, noe Bombard var klar over da han kalte båten sin L’Hérétique, kjetteren. I sitt eget land ble han merket Docteur Fou, Mad Doctor. Hans samtidige, den tyske legen Hannes Lindemann, også en ensom navigatør, satte spørsmålstegn ved sannheten til saltvannsinntaket slik Bombard beskrev det i sin bok Naufragé volontaire (Éditions de Paris, 1953). Franskmannen hadde et forseglet nødsett med forsyninger og vann, men han skulle ikke bruke det; bare noen få dager før ankomst til Barbados ble han hjulpet av et skip der de tilbød ham lunsj.

Det har lenge vært kjent at mennesker ikke kan holde seg hydrert med saltvann. De som dør dehydrert etter å ha fått en forgiftning som får dem til å miste tankene. «Menneskelige nyrer kan bare lage urin som er mindre salt enn saltvann,» forklarer US Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). Spesielt når urinen et maksimalt nivå på ca. 2% salt, mens sjøvann er rundt 3,5%.

Når vi drikker saltvann, øker saltinnholdet i blodet vårt og overskuddet må utvises. «For å bli kvitt alt det overflødige saltet som tas inn ved å drikke sjøvann, må du tisse mer vann enn du drakk,» fortsetter NOAA. Spesielt, for å senke saltet fra en liter sjøvann til 2%, må nyrene tilsette 0,75 liter kroppsvann. «Til slutt dør du av dehydrering selv når du blir tørstere.» Når kroppen ikke kan fjerne overflødig natrium, er det en ubalanse hvis effekter på organene, inkludert nervesystemet, utløser symptomene som fører til koma og død.

Små mengder sjøvann

I andre verdenskrig var det store skipsvrak, og det var historier om sjømenn som hadde overlevd ved å drikke små mengder sjøvann. I 1943 publiserte den britiske nasjonalsykehuslegen WSS Laddell en studie i The Lancet der han testet denne muligheten. fant ut at «en mann i vanngjeld fortsetter å produsere 350-450 cc urin om dagen.» Men i sine eksperimenter som supplerer ferskvannsinntaket med saltvann, fant Laddell at «det var en liten gevinst for vannmassen, fordi det ekstra vannet i urinen er mindre enn det ekstra vannet som inntas som sjøvann.»

Selv om Laddell selv la til et notat som advarte om at komiteen som hadde bestilt studien for å hjelpe overlevende fra forlis i strid, ikke anbefalte å drikke sjøvann, sannheten er at Bombards avhandling ikke er blitt tilbakevist. I 1987 konkluderte en studie med rotter at «når en mann er strandet på sjøen, er det ikke tilrådelig å drikke alt ferskvannet og deretter bli tvunget til å drikke sjøvann når de er dehydrert.» I stedet anbefaler forskere ved Israels Ben-Gurion University å «sakte øke sjøvannopptaket» når den overlevende fortsatt er godt hydrert.

Aktuelle dokumenter som US Army Survival Manual FM 3-05.70 (FM 21- 76) anbefaler klart å ikke drikke sjøvann eller urin i tilfelle skipbrudd. Imidlertid validerer det andre ideer som Bombard praktiserer, for eksempel å redusere mat til det essensielle, siden fordøyelsen forbruker vann fra kroppen. Man bør også dra nytte av fiskens juice, spesielt væsken i øyet og den som omgir ryggraden, da disse væskene er mindre saltvann enn sjøvann. For å redusere svette anbefales det å beskytte seg mot solen og fukte og vri klærne.

Selv om det i dag ikke er mangel på avsaltning eller vanndamping, fortsetter Bombards arv å hjelpe kastefly, kl. minst i ett uavhengig aspekt av den evige debatten om saltvannsinntak. I følge hva den franske sjømannen Gérard d’Aboville skrev i Bombards nekrolog som ble publisert i avisen Libération 20. juli 2005, forsto Mad Doctor «at det først og fremst er håp som lar en overlevende overleve, og han demonstrerte det.»

Javier Yanes

@ yanes68