Dette spørsmålet om hvorfor vi er «rustet til kjærlighet, er allerede besvart via evolusjonsteori: Vi elsker fordi vi» ment å reprodusere. Arter fortsetter gjennom reproduksjon, og fortsettelse av arten er av største betydning i evolusjonen. Siden parring er det endelige målet, er følelser av romantisk kjærlighet bare et middel mot dette målet. Likevel fant 2005-studien at områdene som forårsaker seksuell opphisselse i hjernen ikke er fullt aktive når folk blir forelsket. De to regionene overlapper hverandre, men opplevelsene er ikke de samme.

Dette gjør ikke «Ikke motbevise ideen om at kjærlighet eksisterer for å fremme reproduksjon, men det reiser absolutt nye spørsmål. Spesifikt, hvorfor fortsetter vi å føle kjærlighet selv etter at vi har reprodusert? Det nåværende svaret er også basert i evolusjon: Kombinasjonen av belønning og tilknytning fører til en varig avhengighet for et bestemt individ – vår partner.

På grunn av foreningen med belønningsmotivasjon og dets medfølgende utgivelser av dopamin, ligner det første rushen av romantisk kjærlighet avhengighet snarere enn følelser. Over tid kan imidlertid andre nevrotransmittere spille en større rolle i å danne langsiktig tilknytning som varer utover våre reproduktive år.

Kjemikaliene vasopressin og oxytocin hjelper mennesker og om lag 3 prosent av andre pattedyrarter å oppleve varig , monogam kjærlighet. Disse to kjemikaliene er forbundet med vår evne til å danne minner om andre og hjelpe oss med å gjenkjenne andre mennesker. De frigjøres også sammen med dopamin under sex.

Denne kombinasjonen av dopamin (som induserer følelser av glede), oksytocin (som er forbundet med tilknytningsfølelser) og vasopressin (som også fremmer tilknytning og tillater sosial anerkjennelse) fører til en lært oppførsel der vi faktisk blir avhengige av kompisen vår. Uansett om det er synet på personen vi er forelsket i eller injeksjonen av noe medikament, hvis begge utløser lignende utgivelser, mennesker kan oppleve både på samme måte og bli avhengige også.

Disse samme kjemikaliene kan også spille en rolle i familiær kjærlighet, som den mellom foreldre og barn eller blant søsken. Det kjemiske oksytocinet spiller for eksempel en rolle i foreldrebinding. Det frigjøres hos mødre under fødselen, og det spiller en rolle i produksjonen og frigjøringen av morsmelk.

Vi opplever derfor kjærlighet til å fremme forholdene som kan føre til reproduksjon og for å opprettholde forhold til avkomene fra disse forholdene.