ILOs subregionale kontor i Moskva dekker 10 land i Øst-Europa og Sentral-Asia – Armenia, Aserbajdsjan, Hviterussland, Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan, Russland, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Landene er på forskjellige stadier av økonomisk utvikling, inntektsnivå, regjeringsstiler og overholdelse av tradisjoner og samfunnsstereotyper i forhold til likestilling mellom menn og kvinner. Mangfoldet krever en regionalt differensiert tilnærming til kjønnsspørsmål, og til og med i et enkelt land; menn og kvinner kan støte på helt andre problemer i urbane og landlige områder. Det er imidlertid en rekke fellestrekk som kjennetegner situasjonen med likestilling i disse landene.
I nesten alle land i regionen har kvinner nådd et høyt utdanningsnivå (i Russland, for eksempel, kvinner på arbeidsmarkedet generelt har til og med et høyere utdanningsnivå enn menn, og de utgjør mer enn 50% av universitetsstudenter), sammen med profesjonell opplæring, høy økonomisk aktivitet og aktiv deltakelse i det offentlige liv. Samtidig avtar kvinners andel i raskt utviklende og høyt betalte sektorer, og industriell og yrkesmessig segregering vokser. Etter hvert som økonomisk restrukturering fortsetter og arbeidsmarkedet blir mer konkurransedyktig, har arbeidsgivere i noen perspektivsektorer en tendens til å ansette mannlige ansatte. I noen SNG-land, spesielt i Sentral-Asia, er fortsatt lik tilgang til sysselsetting et prioritert problem for kvinner på arbeidsmarkedet.
Kvinner utgjør som regel majoriteten av de offisielt registrerte og langtidsledige arbeidstakerne, selv om disse tall ofte ikke gjenspeiler den virkelige omfanget av problemet. Et betydelig antall arbeidsledige er ikke registrert, og blant dem dominerer menn definitivt.
Generelt får kvinner 30% til 50% lavere lønn enn menn, avhengig av land og sektor (i Russland utgjør kvinnelønn 63% av menns ). Ulik lønn er det høyeste prioritet i alle SNG-landene, og det er en politisk og offentlig forståelse for dette kravet.
Tilgang til rettferdighet for kvinner er mangelfull i regionen, samt informasjon om rettigheter og lovgivning. Likestilling mellom kvinner og menn er konstitusjonelt garantert i alle SNG-land, og ILO-konvensjonene 100 og 111 er ratifisert i alle SNG-land. Samtidig er det et stort gap mellom teori og praksis for implementering av grunnleggende likestillingsstandarder. Det finnes verken spesialisert antidiskriminerende lovgivning eller institusjonene for å gjøre rettferdighet tilgjengelig. Noen land har begynt å utarbeide antidiskrimineringslover (Russland, Ukraina), men denne prosessen tar mye tid og krefter.
Gjennom hele regionen er kvinner alvorlig underrepresentert i det politiske livet. I Russland er det bare 7,7% av kvinnene i statsdumaen (blant SNG-landene har kvinner den høyeste representasjonen i parlamentet i Aserbajdsjan hvor de utgjør 13%).
De fleste av SNG-landene har begynt å reformere deres trygdesystemer, men kjønnseffekten av sosial sikkerhet har ennå ikke blitt et sentralt anliggende under slike reformer. Kuttingen i sosiale, helsetjenester og utdanningsfasiliteter betydde at morskap har blitt en stort sett privat institusjon. Kollapsen av det sovjetiske barnehagesystemet før førskolen og tilbaketrekningen av praktisk talt alle statlige sosiale tjenester har resultert i kvinners økte omsorgsplikter. Fødselspermisjon og familieytelser og barnepass, samt alderssikkerhet er områder der positive endringer ville ha vært av største betydning for likestilling.
Generelt kan man si at det er en betydelig motstand på høyt nivå over SNG til et likestillingsspørsmål og dets tolkning. Årsaken til det er sannsynligvis en langvarig tradisjon med i det minste verbal forpliktelse til likeverd arvet fra sovjettiden. De fleste mennesker er sikre på at likeverd mellom menn og kvinner er oppnådd og er en integrert del av livet deres. I denne forbindelse er nasjonal mentalitet og samfunnsstereotyper de viktigste barrierer å overvinne.
Avslutningsvis må vi objektivt innrømme at i forhold til de fleste land i verden er SNG-statene langt fremme i spørsmål knyttet til like muligheter for menn og kvinner i arbeidslivet. De har nådd et slikt stadium i sine respektive utviklingsprosesser, når beslutninger må tas og retningslinjer tas mot ytterligere fremgang og konsolidering av alle arbeidslivspartneres innsats for å integrere kjønnsproblemer i deres politikk og praksis.