Jeg ble kjipt og utbrent. Etter en lengre periode med jobbstress var jeg lettet over å ha noe å glede meg til – noen timer på å utforske det amerikanske sørvest dagen før en akademisk konferanse. Jeg ankom midt på ettermiddagen, leide en billig underkompakt, og tok av.

En gang utenfor bygrensen kunne jeg føle at jeg begynte å slappe av. Og det tok ikke lang tid før jeg begynte å finne den rytmen på den åpne veien – en følelse som er så sterk i Sørvest, med sine vidåpne utsikter og eksotiske fjellformasjoner som vinker i horisonten. Med radioen som blar klassisk rock, følte jeg en følelse av frihet som jeg ikke hadde følt på så lang tid. Jeg vet ikke hvor lenge. For lenge.

Det eneste problemet var at jeg ikke ønsket å gå tilbake. Jeg ville ikke delta på konferansen. Jeg ville ikke møte nye mennesker, fortsette samtaler og overbelaste hjernen min med informasjon. Alt jeg ønsket å gjøre var å fortsette å kjøre. Jeg ønsket å fortsette, lenger inn i ørkenen, og sette mil etter kilometer mellom meg og alle andre. Dette ønsket var så intenst, det føltes ikke som noe jeg bare ønsket; det føltes som noe jeg trengte. Det virket så presserende, pressende … desperat. Jeg måtte komme meg unna.

***

Jeg kom til slutt tilbake til hotellet den kvelden, og jeg dro til konferansen som planlagt . Men når jeg så tilbake, ønsket jeg å forstå hva som skjedde inne i meg som ga opphav til denne kraftige trangen til å komme vekk. Var dette ønsket en livsgivende impuls eller en farlig? Hva prøvde mitt sinn (eller min sjel eller underbevissthet) å fortelle meg gjennom dette rop om flukt?

Når jeg ser nærmere på, kan jeg se at jeg løp fra minst tre ting:

• People. Jeg trengte en pause fra folk. Som introvert trenger jeg mye tid alene og har en tendens til å føle meg tappet raskt av sosiale interaksjoner – spesielt med fremmede. Trøtt og utelukket følte jeg meg ikke klar til å tilbringe flere dager i samtaletung kontakt med andre. En del av meg følte meg skyldig for ikke å være sammen med disse menneskene. Men det var ikke noe personlig; Jeg hadde ikke en gang møtt dem ennå. Jeg ville bare ha litt tid alene. For å forberede meg på denne intense sosiale interaksjonen, trengte jeg først å lade batteriene med litt ensomhet. (For mer om introversjon, se Susan Cains Quiet.)
• Oppgaver og «bør». Jeg tok turen i løpet av en travel tid på jobben, da jeg følte meg overveldet og utmattet. Livet mitt føltes som en stor oppgaveliste. Og dette er virkelig et problem, for på et eller annet nivå er selvkontroll en begrenset ressurs. Hvis vi møter stadige krav om å holde oss på oppgaven, enten vi jobber, slanker eller svarer på andres behov, blir vi utarmede og synes det er vanskelig å engasjere seg i mer selvkontroll. Etter å ha tømt meg selv gjennom overarbeid, følte jeg at jeg orket ikke mer. For å være på mitt beste trengte jeg virkelig litt tid til å slappe av. (For en oversikt over forskning på selvkontroll og utarmning, se Roy Baumeister & John Tierneys viljestyrke.)
• Negative tanker. Før turen til sørvest var jeg i en mørk tankegang, en overskyet av bekymring, irritasjon og selvmedlidenhet. Min naturskjønne kjøretur hjalp: Mellom det dramatiske landskapet og den bankende rockemusikken, ble jeg feid opp i øyeblikket, båret fra bekymringene mine – men bare i noen få timer. kjøringen var forfriskende, i det lange løp ville jeg ikke ha klart å unnslippe mine grublede tanker gjennom en endring av landskap eller beliggenhet.

***

Angrer jeg på at jeg ikke kjørte ut i solnedgangen den kvelden, og valgte valget å blåse av konferansen helt? Vel … antar jeg ikke. Men min ønsker-svar-respons er en nøyaktig refleksjon av mine blandede følelser. Konferansen var hovedårsaken til turen, og jeg hadde forpliktet meg til å delta. Men jeg var definitivt ikke på mitt beste. Min lengsel etter frihet og rom hadde bare blitt oppfylt. Det var som toppen av isfjellet. De få timene med solo-kjøring, selv om det var dyrebart, var ikke nok til å fylle drivstoff på meg inne. naturskjønn kjøretur. Og jeg er glad for at jeg også var alene. Minnet om den solo-stasjonen er en som jeg verdsetter.

Men jeg kunne ha brukt en annen ledig dag før møtet. Jeg ville hatt nytte av mer tid til å samle tankene mine, ta en pause fra oppgavelisten min og glede meg over de vakre omgivelsene.

Jeg kunne også ha brukt bedre selv- ta vare på den turen, sammen med flere muligheter til å behandle tankene og følelsene mine. Hadde jeg gjort det, hadde jeg kanskje ikke følt meg så skjøre da jeg kom.