Medicare

Medicare-programmet dekker de fleste personer 65 år eller eldre og består av fire relaterte helseforsikringsplaner: en sykehusforsikringsplan (kalt Del A); en supplerende medisinsk forsikringsplan (del B); og to privatdrevne planer, Medicare Advantage (del C) og reseptbelagte legemiddeldekning (del D).

Sykehusplanen er finansiert gjennom trygdeavgift. Det hjelper med å betale kostnadene for innleggelse på sykehus, dyktig sykehjemsomsorg og visse hjemmehelsetjenester. Planen oppfyller de fleste kostnadene ved sykehusregninger i opptil 90 dager for hver sykdomsepisode. En sykdomsepisode kalles en «nytteperiode» og varer fra innleggelse til sykehus eller sykepleie inntil pasienten har vært ute av slike anlegg i 60 påfølgende dager. Pasienten må betale en engangsavgift kalt egenandel for sykehusomsorg. de første 60 dagene i en stønadsperiode og en ekstra daglig avgift kalt medbetaling for sykehusomsorg de neste 30 dagene; Medicare dekker resten av utgiftene.

Sykehusplanen betaler også dyktige pleie i et sykepleieanlegg i 100 dager hvis slik omsorg følger en periode på sykehusinnleggelse innen 30 dager. Denne pleieomsorgen er gratis de første 20 dagene etter sykehusinnleggelsen, og pasienten er pålagt å betale en egenbetaling for noen av de neste 80 dagene. En person er således kvalifisert for 90 dagers sykehusinnleggelse og 100 dagers pleie i en hvilken som helst stønadsperiode. I tillegg dekkes helsebesøk av sykepleiere eller medisinske teknikere av Medicare, og det samme er sykehusomsorg for dødssyke.

En pasient blir kvalifisert for Medicare-fordeler igjen når som helst han har gått i 60 påfølgende dager uten å få dyktig pleie på et sykehus eller sykepleieanlegg; hans gjeninntreden i et slikt anlegg markerer starten på en ny ytelsesperiode. I tillegg har hver person en «livstidsreserve» på 60 sykehusdager til som kan brukes når som helst (inkludert tidspunkter når de 90 dagene som er dekket i en stønadsperiode er oppbrukt), selv om det kreves en betydelig medbetaling.

Medicares supplerende sykeforsikringsplan (del B) øker fordelene som er gitt av sykehusplanen og er tilgjengelig for de fleste personer 65 år eller eldre. Personer som registrerer seg i planen betaler en liten egenandel for eventuelle medisinske utgifter som er påført ovenfor beløpet og deretter betale en vanlig månedlig premie. Hvis disse kravene blir oppfylt, betaler Medicare 80 prosent av alle regninger som påløper for legetjenester og kirurgiske tjenester, diagnostiske og laboratorietester og andre tjenester. Nesten alle personer som har rett til sykehusplanen registrere deg i den supplerende medisinske planen. Sistnevnte finansieres av generelle skatteinntekter og medlemmers innbetalinger.

Medicare Advantage planer (del C) drives av private forsikringsselskaper godkjent og subsidiert av Medicare. st dekker alle tjenester som den originale Medicare dekker, unntatt hospice care, men de kan tilby ekstra dekning, noen ganger mot ekstra kostnad, for syn, hørsel og tannhelse, og de kan ha forskjellige regler for hvordan påmeldte får tjenester.

Medicare del D, reseptbelagte legemiddeldekning, drives også av selskaper som er godkjent av Medicare, og en person må ha del A og / eller B for å melde seg på. Dekningen og kostnadene varierer for hver plan, men alle må gi minst standard dekkingsnivå satt av Medicare. De fleste legemiddelplaner krever månedlige premier i tillegg til egenandeler og egenbetalinger, og de har ofte et dekningsgap kjent som «smultringhullet.» Når en deltaker og forsikringsselskapet har betalt et visst beløp for medisiner som dekkes, er den enkelte ansvarlig for alle kostnadene opp til en årlig grense. På dette tidspunktet gjelder katastrofal dekning og utgiftene faller kraftig.

Lovgivningen som vedtok Medicare ble vedtatt i 1965 under administrasjon av pres. Lyndon B. Johnson og representerte kulminasjonen av en 20-årig lovgivningsdebatt om et program som opprinnelig var sponset av pres. Harry S. Truman. Endringer i programmet vedtatt i 1972 utvidet dekning til langvarige funksjonshemmede og de som lider av kronisk nyresykdom. Programmets raske og uventede vekst ansporet den føderale regjeringen til å lovfeste ulike kostnadsbegrensende tiltak som begynte på 1970-tallet, særlig en i 1983 som fastsatte standardbetalinger for omsorg for pasienter med en bestemt diagnose. Del C ble vedtatt i 1997 og trådte i kraft i 1999. Den ble senere omstrukturert med del D, og begge ble vedtatt i 2003 og trådte i kraft i 2006.