Platonisk kjærlighet, et uttrykk som brukes i to sanser, med hentydning i begge tilfeller til Platons beretning om kjærlighet i hans symposium.

Det umiddelbare formålet med symposiet – som bekjenner seg til å registrere diskursene som er holdt i eologi av Eros av en gruppe fremtredende talere på en bankett til ære for den tragiske dikteren Agathon – er å finne den høyeste manifestasjonen av kjærligheten som styrer verden i den mystiske ambisjonen etter forening med den evige og superkosmiske skjønnheten. Symposiet skildrer Sokrates som typen av aspiranten som har nådd målet om forening og setter i skarp motstand mot ham figuren av Alcibiades, som har solgt sin åndelige fødselsrett for verdens gleder og ambisjoner. Senteret for filosofisk interesse ligger i diskursen til Sokrates, som han sier seg å ha lært av prestinnen Diotima av Mantinea.

Hovedargumentet kan oppsummeres slik: eros, ønsket kjærlighet i alle dens former, er en å nå ut av sjelen til et gode som det ønsker, men som det ennå ikke har. Den ønske om sjel er ikke i ferd med å oppnå det gode. Det er på vei til frukting, akkurat som filosofen ennå ikke er i besittelse av visdom, men når ut etter den. Objektet som vekker denne ønske kjærligheten i alle dens former er skjønnhet, og skjønnhet er evig. I sin råeste form er kjærlighet til en vakker person virkelig en lidenskap for å føde avkom av vedkommende og for å oppnå, ved forevigelse av ens lager, erstatningen for udødelighet som er alt kroppen kan oppnå. En mer åndelig form av samme trang til evigheten er ambisjonen om å få udødelig berømmelse ved å kombinere med en slektssjel for å føde sunne institusjoner og livsregler. Enda mer åndelig er forsøket, i tilknytning til utvalgte sinn, å berike filosofi og vitenskap med edle diskurser og tanker.

Platonisk kjærlighet betyr altså i vanlig tale et ekstremt kjærlig forhold mellom mennesker der seksuell samleie er verken ønsket eller praktisert. I denne forstand refererer det oftest til et heteroseksuelt forhold. I forlengelse kan det brukes til å dekke det stadiet av ridderlig eller høflig kjærlighet der samleie utsettes på ubestemt tid.

Fra renessansen til slutten av 1800-tallet ble begrepet platonisk kjærlighet også brukt som en og annen eufemisme for homofil kjærlighet, i lys av den relativt tolerante holdningen til slik kjærlighet i Platon så vel som i andre greske forfattere.