I The Number Ones gjennomgår jeg hver eneste nummer 1 i historien til Billboard Hot 100 , starter med diagrammets begynnelse, i 1958, og jobber meg opp i nåtiden.

Det er en morsom liten delplott som går gjennom historien til 70-tallsrock: alle bandene konkurrerer om å se hvem som kan skrive den mest overbevisende fuck-and-run-sangen. Fuck-and-run-hymnen er selvfølgelig en stift av populærmusikk. Vi har mange tiår med sanger om dudes som ikke ønsket å slå seg til ro med en kvinne, og som kom med storslåtte, feiende tekster for å rettferdiggjøre dette avslaget. Den historien var der i bluesen. Det var der i begynnelsen av rock ‘n’ roll. Dion kom til nr. 2 med «The Wanderer», hans fuck-and-run-hymne fra 1961. (Det er en 9.) Fuck-and-run-tradisjonen er fortsatt sterk innen rapmusikk. Men det er noe annerledes med 70-tallet-rock-fuck -og-kjør sang.

Bandene på 70-tallet virket fast bestemt på å få jævla og løpende lyd både edle og romantiske. De kom ikke med noen unnskyldninger, men de var ikke stolte av sin også begikk rullesteinstatus. I stedet gjorde de sitt beste for å male praksisen som noe mytisk, noe som koblet dem til noen storslått tradisjon. Det var det Allman Brothers gjorde med 1973s «Ramblin ‘Man.» (Den toppet på nr. 2; det er en 7.) Det er det Lynyrd Skynyrd gjorde med «Free Bird», også fra 1973, som toppet på nr. 19. Og så er det Look Glass ‘»Brandy (You’re A Fine) Girl), ”den ubestridte kongen av 70-tallet rock-and-run sanger.

All original medlemmer av Looking Glass var studenter ved Rutgers, og de ble sammen i 1969 og spilte Rolling Stones-cover på frat-fester og Jersey Shore-barer. Til slutt signerte Clive Davis dem til Epic, og i begynnelsen var de en ikke-startende. Opprinnelig var «Brandy (You’re A Fine Girl)» B-siden til en ganske standard rocker kalt «Don’t It Make You Feel Good.» Men så ble Harv Moore, en DJ på DC-stasjonen WPGC, forelsket i «Brandy» og kastet den i tung rotasjon. (Som en som vokste opp innenfor sin kringkastingsradius, tenker jeg mest på WPGC som den beste rapstasjonen i DC . Men PGC var en topp-40-stasjon fra 50-tallet og fram til 1987.) «Brandy» ble en stor lokal hit i DC, og den spredte seg derfra.

Lookfront-frontmann Elliot Lurie skrev «Brandy» mens han tenkte på en kjæreste på videregående skole ved navn Randy. (Han skiftet navn fordi han ikke ønsket at kjønnet skulle være tvetydig, og fordi han skjønte, hva i helvete, hun er bartender.) Det er et rykte som lenge har gått om at «Brandy» er egentlig om Mary Ellis, en kvinne i New Brunswick som døde i 1828, og som ifølge lokal fortelling brukte livet sitt på å vente på skipskapteinen som hadde lovet å gifte seg med henne. Men Lurie hevder at han ikke kjente den historien, at det bare var en gal tilfeldighet. Kanskje det bare er den slags historien som kryper inn i blodet ditt når du bor i en skipsby.

Uansett vinner «Brandy» fuck-and-run-konkurranser ved å finne den største, dumeste begrunnelsen, ikke for å slå seg til ro. Fortelleren synger om Brandy, kvinnen som tilbringer nettene sine med å skjenke drikke til sjømenn i en havneby. Disse sjømennene blir alle forelsket i Brandy og forteller henne: «Dine øyne kan stjele en sjømann fra havet.» Men Brandy bruker dagene på å tenke på sjømannen som øynene hennes ikke kunne stjele. Hun er forelsket i fyren som dukket opp en dag og som deretter dro. Den fyrens unnskyldning: «Mitt liv, min kjærlighet og min dame er havet.»

Dette er en åpenbar drittsekklinje, men Brandy hører det ikke på den måten. I stedet gjør hun «sitt beste for å forstå.» Og hun forstår liksom: «Brandy pleide å se på øynene hans / Når han fortalte sin sjømanns historie / Hun kunne kjenne havet falle og stige / Hun så sin rasende herlighet.» Kanskje Brandy heller vil være sjømann.

Musikalsk sett er «Brandy» ren ost. Lurie belter sangen med over-the-top lounge-sanger glede. Arrangementet kaster tutende horn og neo-doo-wop backing vokal og vagt latinske trommer og kantete på funky organer bak seg. Looking Glass var for det meste et ikke veldig fremtredende midtveis-rockband. Men for denne ene sangen fikk de en strålende goofy ost-pop-bølge.

Bølgen holdt ikke. Lurie forlot Looking Glass for en solokarriere i 1973. Bandet prøvde å erstatte ham, men de brøt sammen kort tid etter. Luries solokarriere gikk heller ikke. I stedet viste livet hans, kjærligheten, damen seg å være filmindustrien. Han gikk på jobb for 20th Century Fox musikkavdeling i 1985, og han har vært musikkleder for filmer som The Adventures of Ford Fairlane og A Night At The Roxbury, samt The Lizzie McGuire Movie og 61 av de 65 episodene av Lizzie McGuire. Noe som var et fint show.

BONUS BEATS: Her er scenen fra en Simpsons-episode fra 1991 der tante Selma synger «Brandy (You’re A Fine Girl)» til Lisa:

BONUS BONUS BEATS: Her er Red Hot Chili Peppers som dekker «Brandy» på Rock Am Ring-festivalen i 2004:

(The Chili Peppers ‘høyeste -tarting-singel er «Under The Bridge» fra 1991, som nådde topp nr. 2. Det er en 9. Mitt liv, min kjærlighet, damen min er Flea.)

BONUS BONUS BONUS SLAG: Her er TV på Radiofrontfigur Tunde Adebimpes 2016-cover av «Brandy», spilt inn for lydsporet av det ikke lenge etter denne verden HBO-showet Vinyl:

BONUS BONUS BONUS BONUS BEATS: Her er åpningsscenen for filmen Guardians Of The Galaxy, Vol. 2017. 2, der Laura Haddock synger med til «Brandy» mens en digitalt avaldet Kurt Russell gliser uhyggelig:

(Jeg finner det ikke på YouTube, men det er en fantastisk scene senere i filmen der Russell, som prøver å forklare seg for Chris Pratt, prøver å bruke «Brandy» for å rettferdiggjøre utslettelsen av universet.)