Theresienstadt «camp-ghetto» eksisterte i tre og et halvt år, mellom 24. november 1941 og 9. mai 1945. Under sin eksistens tjente Theresienstadt tre formål:

• Theresienstadt fungerte som en transittleir for tsjekkiske jøder som tyskerne deporterte til drapssentre, konsentrasjonsleirer og tvangsarbeidsleirer i det tysk-okkuperte Polen, Hviterussland og de baltiske statene.
• Det var en ghetto-arbeidsleir. SS deporterte og fanget der visse kategorier tyske, østerrikske og tsjekkiske jøder der, basert på deres alder, funksjonshemming som et resultat av tidligere militærtjeneste eller innenlandsk kjendis innen kunst og annet kulturliv. For å skjule den fysiske tilintetgjørelsen av jødene som ble deportert fra det store tyske riket, brukte naziregimet den generelle fiksjonen, først og fremst i Tyskland, om at de deporterte jødene ville bli utplassert til produktivt arbeidskraft i Østen. Siden det virket usannsynlig at eldre jøder kunne brukes til tvangsarbeid, brukte nazistene Theresienstadt for å skjule arten av deportasjonene.
• Theresienstadt fungerte som en holdepenn for jøder i de ovennevnte gruppene. Det ble forventet at dårlige forhold der ville fremskynde dødsfallet til mange deporterte, til SS og politiet kunne deportere de overlevende til drapssentre i Østen.

Theresienstadt fungerte som en «bosetning», en forsamlingsleir og en konsentrasjonsleir. Den hadde gjenkjennelige trekk fra både ghettoer og konsentrasjonsleirer. I sin funksjon som bedrag for redskap var Theresienstadt unik.

Nazi-bedrag

Theresienstadt tjente en viktig propagandafunksjon for tyskerne. Det offentlig uttalte formålet med deportasjonen av jødene fra Tyskland var deres «bosetting i øst», der de ville bli tvunget til å utføre Siden det virket usannsynlig at eldre jøder kunne brukes til tvangsarbeid, brukte nazistene Theresienstadt-gettoen for å skjule arten av deportasjonene. I nazistisk propaganda ble Theresienstadt kynisk beskrevet som en «spa-by» hvor eldre tyske jøder kunne «pensjonere» i sikkerhet Ortasjoner til Theresienstadt var imidlertid en del av den nazistiske bedragstrategien. Ghettoen var i realiteten et innsamlingssenter for deportasjoner til gettoer og drapssentre i nazist okkupert Øst-Europa.

Å bukke under for press etter utvisning av danske jøder til Theresienstadt tillot tyskerne Det internasjonale Røde Kors å besøke i juni 1944. Det hele var en forseggjort bløff. Tyskerne intensiverte deportasjonene fra ghettoen kort før besøket, og selve ghettoen ble «forskjønnet». Hager ble plantet, hus malt og brakker renovert. Nazistene arrangerte sosiale og kulturelle arrangementer for de besøkende høytstående. Når besøket var over, gjenopptok tyskerne deporteringen fra Theresienstadt, som ikke ble avsluttet før i oktober 1944.

Deporteringer fra Theresienstadt

Fra og med 1942 deporterte SS-myndigheter jøder fra Theresienstadt til andre ghettoer, konsentrasjonsleirer og drapssentre i nazist okkupert Øst-Europa. Tyske myndigheter myrdet enten jødene ved ankomst til gettene Riga, Warszawa, Lodz, Minsk og Bialystok, eller deporterte dem videre til drapssentre. Transport dro også fra Theresienstadt direkte til utryddelsesleirene i Auschwitz, Majdanek og Treblinka. I selve gettoen døde titusenvis av mennesker, for det meste av sykdom eller sult. I 1942 var dødsraten i gettoen så høy at tyskerne bygde – sør for gettoen – et krematorium som var i stand til å håndtere nesten 200 lik om dagen.

Av de rundt 140 000 jødene som ble overført til Theresienstadt ble nesten 90 000 deportert til poeng lenger øst og nesten sikker død. Rundt 33 000 døde i selve Theresienstadt.

Kulturliv i Theresienstadt

Til tross for de forferdelige levekårene og den konstante trusselen om utvisning, Theresienstadt hadde et høyt utviklet kulturliv. Enestående jødiske kunstnere, hovedsakelig fra Tsjekkoslovakia, Østerrike og Tyskland, skapte tegninger og malerier, noen av dem hemmelige skildringer av gettoens harde virkelighet. Forfattere, professorer, musikere og skuespillere holdt foredrag, konserter og teaterforestillinger. holdt et utlånsbibliotek på 60 000 bind.

Femten tusen barn passerte gjennom Theresienstadt. Selv om de var forbudt å gjøre det, gikk de på skolen. De malte bilder, skrev poesi og prøvde ellers å opprettholde en rike av normalitet. Omtrent 90 prosent av disse barna omkom i drapssentre.

Forholdene i leiren var tøffe. Poteter var like verdifulle som diamanter. Jeg var sulten, redd og syk meste parten av tiden.For åttedagen min ga foreldrene meg en liten potetkake med et snev av sukker; til niårsdagen min, et antrekk sydd av filler til dukken min; og til tiårsdagen min, et dikt skrevet av min mor.
—Inge Auerbacher